Det å ha ett ben i kunstverden og den andre i psykologien, både eksperimentalpsykologien og som terapeut, har gitt uforutsette fordeler. Forskere er vanligvis veldig språklige og ikke særlig visuelt orientert, mens malere/kunstnere skjelden er videre språklige av seg, så kontakten mellom dem har vært heller sporadisk. Vitenskapelige tilnærminger til kunst dreier seg ofte om tema, symbolikk og analyser av kunstnernes psyke. Kanskje det, men psykologien kan gi så enormt mye mer innsikt. Av studiene av for eksempel konformitet og lydighet innen sosialpsykologien kan man begynne å danne seg en mening om hvorfor det kan føles så truende å synliggjøre seg slik en gjør gjennom kunstverk. Den kliniske psykologien gir bl.a. innblikk i hvordan vi preges av miljøene våre; hvordan vi tidvis må tilpasse oss så mye at vi mister oss selv og blir ofre for angst og depresjon. Psykologi kan vise sammenhenger og konsekvenser gjennom et vell av forskning og tenkning. Kunstnerisk arbeid er i svært stor grad knyttet til individualitet; en gjør seg bevisst til avviker, og det er ikke alltid lett. Psykolgisk kunnskap kan gjøre det lettere!
Jeg tok doktorgraden med noen studier av øyenbevegelser, visuell hukommelse og hjernehalvdel spesialisering (hvilken del av hjernen som gjør hva) og fant en mengde forskjeller på kunstmalere med trening i akt tegning og maling og en gruppe naive forsøkspersoner. To av studiene er:
Expertise in pictorial perception: eye movement patterns and visual memory in artists and laymen